Takk for nå

Jepp, da er min tid som fjortissblogger over, og jeg forlater med dette blogg.no.

 

Du er velkommen til å stalke meg videre på http://idaellinor.com/blog/

 

I'm a fan





Men ellers har jeg det bare bra.

Utrolig lite fristende å gjøre ferdig brandingprosjektet nå. Men, må man så må man.

Egg & Bacon. Jeg hadde ikke fungert uten det i dag kan du si.

Your choice



Essay



-whyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyy???

Se så oppgitt jeg er fordi jeg har vært lat og ikke gjort ferdig essayet mitt enda.

Poenget her er egentlig at jeg har farget håret. Det er ganske mørkt nå. Egentlig ser det bare ut som at jeg er oransje i trynet (og jeg bruker da fortsatt ikke oransje produkter i ansiktet. Kanskje jeg burde begynne).

Okei. Nå skal jeg slutte å spam-blogge og heller dra meg tilbake til word, der jeg skal skrive saklige ting. Nemlig.

Student-tips:

Invester i en klump parmesan. Å leve på pasta blir plutselig ikke så kjipt lenger.

 


 

Jeg laget dette til middag i dag. Trøffelolje skjønner jeg at kanskje blir litt mer for de spesielt interesserte.

 

MEN PARMESAN, ALTSÅ! Skriv opp på handlelista, hepphepp. Også rivjern hvis du ikke har (er) et.

(Men det er ikke en hit som pålegg altså. Hverken parmesan eller rivjern)

A case of definition.

They say the definition of madness is doing the same thing and expecting a different result

 

:D

Dream dream dream

jeg er tilbake i Falmouh! I dag har jeg for det meste benyttet dagen til å handle mat, åpne brev, og male. Også åt jeg litt svart pasta: 


-Fancypasta med squid ink.

Eniveis. Det er lenge siden jeg blogget sist, og jeg skulle egentlig skrive om hva jeg drømte i natt. Hvis noen vil prøve seg på å tolke, er det bare å slå seg løs. Dessuten oppdaget jeg akkurat nå masse kloremerker på skulderen min, som svir, som jeg mest sannsynlig har påført meg selv i søvne.

Den merkelige drømmen:
[hittil har det vært en fest med mange kjentfolk fra VGS hjemme hos meg, men de forsvinner og vi har plutselig besøk av naboen, en gammel dame (som jeg aldri har sett), istedenfor].  Jeg kommer i snakk med damen, og hun bestemmer seg for å ta meg med til gården hun vokste opp på. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg husker at det var noe hun skulle vise meg. Muligens et av husene. For jeg liker gamle hus.

Siden gården ikke ligger så langt unna rusler vi avgårde med en gang vi har drukket opp kaffen. Mor, far, damen og meg, og muligens noen flere, kommer ganske rakst frem til en slags skrent/klippe der det står et gammelt skur. Vi kan ikke se utenfor kanten av skrenten fordi det vokser så mange busker der, og skuret ser rimelig råttent ut. Jeg er ganske overrasket over at jeg aldri har sett denne plassen før, den ligger tross alt bare noen hundre meter unna huset mitt, men jeg følger etter damen da hun åpner døra og går inn i skuret. 

Rommet er kanskje 3x3m. Der er det et vindu, og en trapp som går ned. Ettermiddagssola står lavt på himmelen og skjærer i øynene gjennom vinduet, men ellers er det mørkt. Damen forklarer at dette bare er en bygning som man bruker for å komme til bunnen av skrenten. Vi begynner å gå nedover de sju etasjene.  Alt treverket, gulv, tak, vegger og gelender, er fuktig, og jeg tenker at det sikker er råttent, og at det må være lenge siden det har vært i bruk. Den gamle damen er overraskende kjapp nedover trappene, jeg slår følge med henne mens resten sakker lenger og lenger bak. Jeg tenker på saltgruvene i Polen og de fryktelig mage tretrappene som finnes der, og at hvis hele skuret med de sju etasjene raser sammen nå, så er det ikke sikkert at jeg overlever, -men jeg er ikke redd, egentlig, selv om treverket gynger i avsatsene. 

Plutselig er vi ute (og mor og far og de andre har forsvunnet på mystisk vis. Men det er helt normalt). Og det er en kjempefin, gammeldags gård, med mange hus og skur og stabbur og en låve, som omgir meg på alle kanter. Alt er falleferdig og overgrodd, men vi tar en runde og ser litt på husene. Et hus har hull i taket (det er bare en etasje og ganske lite) og jeg legger merke til at det er ting over alt! Blant annet ser jeg tre klarinetter (to av dem i biter) og et valthorn, som ligger i sagmuggen. De hadde visst pleid å være en musikalsk familie. Det begynner og skumre, og jeg ser litt på en av klarinettene før vi tusler videre. På alle kanter ligger instrumentkasser, gamle fine kjoler, leker, kjøkkenutstyr, blader, bokser og kasser rundt i gresset eller synlig i vinduene, alt sånn passelig muggete og ødelagt, men ikke værre enn at jeg får lyst til å plukke med meg det meste for å reparere eller leke med eller være kreativ med på en eller annen måte.  

Vi har alt gått forbi en sliten bil da jeg ser bandbilen. En bil full av gitarer og forsterkere i baksetet, og i hattehylla ligger noen hatter, og jeg blir så glad for jeg forstår at damen vil gi meg en bassgitar! Jeg løper bort til bilen og ser fort over gitarene og det slår meg at det må ha vært noen skikkelig hard-core folk som har spilt med disse gitarene. Et vilt punkeband på 70-tallet. Jeg drar ut en flott svart (men slitt) bass (med nagler?) og på halsen er det montert et digert, ekte, hestehode! Fyy søren så tøft! Jeg får drassa den med meg ut av bilen, og damen smiler og sier at hun skjønner godt at jeg valgte hennes gamle bass. De, hun og søsteren, hadde visst vært med i et ganske rått punkeband. Jeg var imponert. Og glad. Og imponert.

Akkurat da dukker broren hennes opp i en rusten volvo. Han stopper 20m unna, med de gule frontlysene på. Han er sjuskete, overraskende ung - kanskje 30, og han bor visst der. Jeg er ikke overrasket og overrasket på en gang, men føler at jeg burde vært redd nå. Iallefall litt urolig. De snakker litt, jeg får ikke helt med meg hva de sier. Jeg tenker at jentene må ha hatt det gøy når de var unge og ville. Rosa leppestift og punkesveis, og høyhæla sko.

Så må vi gå, for det begynner og bli mørkt. Jeg ser at bassen min bare har to slitte strenger, men jeg bestemmer meg for å flytte over strengene fra (den ekte, litt kjedeligere) bassen min hjemme. Damen er superbekymret for ikke å finne veien tilbake til huset mitt. Men jeg kjenner jo skogen som min egen lomme, sier jeg.  

Så går vi fem meter, og jeg kan allerede se huset mitt gjennom trærne. Så rart at jeg aldri har kommet over denne fantastiske gården før, tenker jeg igjen. 

Jeg løper inn i stua for å vise frem bassen min til Magne(!), han har peiling på sånt. Hestehodet har falt av (gud vet hvordan jeg har klart å overse at 10kg elns bare har falt av) og jeg tenker at det gjør ikke så mye for jeg hadde helt ærlig vært litt bekymra for hvordan det skulle bli å spille med det hengende på. Men jeg er litt irritert også, for nå kommer ingen til å få se det heller. Hallo, bass med hestehode? Helt klart det kuleste jeg har sett i HELE mitt liv.

Jeg ler av:



Hjemme

Pausemodus. Det er godt å puste litt. Gjøre helt andre ting. Endelig tilbake til Norge, med skikkelig snø og kulde.  I går hadde jeg et aldri så lite juleverksted, i dag har jeg vært i nyoppussede Tangen Kirke og hørt bla.a. min søster synge julen inn, og i morgen skal jeg kanskje base litt i snøen med bikkjene, og kanskjekanskje en tur til Hamar. Blir kos.

Siden jeg kom hjem har jeg vært superbusy. Av alle merkelige ting har jeg vært superbaker (7 slag!), hengt på skolen, drukket mye kaffe og spist Norsk mat.

Her er en liste over Norsk mat jeg har savnet (og spist siden jeg kom hjem):
Farris
Servelat
Brunost
Pultost
Lefse
Mammas hjemmebakte brød
Elgkjøtt 
Pappas "kjøtt med brun saus og tyttebær" 
Wasa Knekkebrød (ikke helt norsk da)
Vanlig Gulost
Gløgg
Sylte
Bløtkake
Ribbe (faktisk) 
Flatbrød 
Rømme
Salt Potetgull
Julebrus
Twist

Og sikkert mye mer også. Det var det jeg kom på i farta.

Det er litt rart hvor mys følelser som settes i sving når man kommer hjem igjen etter å ha vært borte i en halvlang periode. Det er litt som jom jeg mentalt pakket noen esker som jeg ikke tok med meg til England, og som sto klare å bli åpnet til jul. Pausemodus. Jeg tror kanskje det er noe jeg har gjort hver gang jeg har reist bort, og at det egentlig ikke er så rart. Kankje derfor jeg ikke har hatt noe seriøs hjemlengsel. Ikke før jeg faktisk har kommet hjem, og da kalles det vel mer «glad for å være hjemme».

Ellers gleder jeg meg til resten av ferien. Jeg har så utrolig mye å gjøre, men jeg tror det blir bra (mye av det går ut på sosialisering, avslapping og spising). Hvis noen alikevel skulle ha dritlyst til å skrive en stil for meg, må de bare si i fra. Akkurat dét skal jeg klare meg uten.

Les mer i arkivet » Mars 2011 » Februar 2011 » Januar 2011
hits